Å gjøre noe nytt.

De siste månedene har vært en lang rekke av hendelser hvor jeg har gjort ukjente og nye ting. Det har også innebært masse nye ukjente mennesker.  Til å begynne med var tanken på alt jeg skulle gjennom så skremmende at jeg nesten gav opp og snudde tilbake til det gamle vante igjen. Nå har det gått tre måneder og jeg er glad jeg ikke gav meg. Fortsatt er det endel nytt og ukjent i livet mitt, men det begynner å gå seg til.
Det jeg har skjønt er at det er ikke bare jeg som er redd for å gjøre ting jeg ikke har gjort før og ikke er kjent med. Enten det gjelder å møte nye mennesker eller nye situasjoner. Som jeg kan se trekkes alle mot det trygge og kjente og er ofte redde for noe nytt og ukjent. Jeg sier ikke at jeg syns det er gøy å gjøre ting som er ukjent for meg, men det føles litt bedre etterpå. Verst er kanskje opplevelsen av at man føler seg så alene. Men for hver utfordring blir man litt sterkere og litt bedre kjent med seg selv.
Allikevel må jeg si at det skal bli godt når jeg faller på plass i det trygge sporet i tilværelsen igjen.

Award til meg!

Jeg har fått en vært så heldig å motta en award fra Livet. Tusen takk-kjempehyggelig!






Dette er en award til bloggere med under 100 følgere og skal gies videre til 5 andre.
Hvem det blir kommer jeg snart tilbake med :-)

Tragedier selger?

Å bla seg gjennom nettavisene er ikke alltid like lett for en mor full av følelser. Mang en gang har jeg irritert meg over hvordan avisene elsker å slå opp store overskrifter om personlige tragedier. Overskrifter som skriker mot deg. Jo verre jo bedre kan det se ut til at de tenker.Tragedier selger sier de.. Er det virkelig sånn at vi lesere bare vil ha dårlige nyheter og koser oss med personlige tragedier? Er det det du ønsker å lese om mens du drikker morgenkaffen. Kan ikke aviser selge ved å skrive litt gladnyheter?  Man skal heller ikke glemme at bak alle disse overskriftene er det mennesker med tanker og følelser, som ikke nødvendigvis setter pris på den store mediedekningen det til tider kan bli på saker.
Jeg sier ikke at man ikke skal få med seg hva som skjer i verden, men mye av det som står i avisene trenger jeg ikke å vite. Og vi må for all del ikke bare lukke oss inne i vår egen lille verden og glemme at det fins mange der ute som ikke er så heldige som oss. For vi er heldige som bor i det landet vi gjør. Vi er skjermet fra mye her oppe i lille Norge.

Å bli gammel

 
 På min vei til å bli sykepleier må jeg gjennom sykehjemspraksis. Og jammen er det ikke bare bare å bli gammel..Det er så rart å se bildene som henger på veggen på rommene deres. Bilder av unge, håpefulle mennesker akkurat som deg og meg, som sikkert aldri har hatt som tanke at det skulle ende slik.  Nå er de ikke til å kjenne igjen der de ligger i sengen og stirrer tomt ut i luften ut ord og meninger. Det er så mye lidelse. Og det er så mange som gjør en utrolig flott jobb med å hjelpe de gamle til å få en verdig avslutning.
Fant dette diktet i en pensumbok. Det er et dikt som ble funnet i nattbordskuffen til en dame etter at hun døde på sykehjem. Til ettertanke..

                                                   

  Hva ser du, søster, i din stue? 

En gammel, sur og besværlig frue, 

usikker på hånden og fjern i blikket, 

litt grisete og rotet der hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke.
Hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker, er det hva du ser?
Lukk øynene og se, det var noe mer.
 

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.

Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken – jeg elsker dem.
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.

Jeg er brud på tyve med blussende kinn.
I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
 

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem.
Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
voksne alene som nyter freden
og trøster hverandre. Og nyter gleden
når vi blir femti, og barnebarna kommer
og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen,
og sitter alene fra kveld til morgen.
For barna har egne hjem,
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter,
jeg har ikke krefter til dagens plkter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
 

Med hørselen skranter det og så smått.

Men inne bak skrøpelighetene finnes
det ennå så meget vakkert å minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrden tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære,
er det at evig kan ingenting være.

Hva ser du, søster? En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne.
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg, du må prøve å se – og finne.

Cakeballs!

I helgen lagde jeg noe som er fantastisk godt og ganske enkelt: cakeballs!  Det er mange forskjellige varianter, men jeg gjorde det på denne måten:

Ingredienser:
1 pk oreokjeks
100 gr filadelfiaost

Fremgangsmåte:
Knus kjeksen og bland den sammen med filadelfiaost. Lag små kuler som du setter kaldt i kjøleskapet noen timer til det har stivnet.
Smelt sjokolade i vannbad og dypp kulene oppi. La det avkjøles igjen. Pynt gjerne og ha dem i små former. Vær kreativ:-)
Enkelt og fantastisk godt!

Syke syke verden.

Hva er det for en syk verden vi lever i? Den pågående overgrepssaken som preger mediebildet skjærer i hjertet mitt. Gjennom jobb vet jeg at dette dessverre er alt for vanlig. Folk må våkne opp og melde fra hvis de har mistanke om at det er noen barn som ikke har det bra. Barna får kanskje ikke sagt ifra selv, eller de tror at det er sånn verden skal være. Dessverre er det ingen test man må gjennom for å kunne bli forelder og det er det mange barn som lider for.Jeg håper de tiltalte får sin straff som fortjent, hvis det i det hele tatt finns en tilstrekkelig straff for å ødelegge barn på den måten. Barn som ganske sikkert vil slite hele livet med det de har opplevd. Syke verden!

Ikke ta fra meg søvnen min nå!

En av de største forandringene med å bli mor var hvor lite søvn man faktisk må tåle over en periode. Når jeg ser tilbake nå skjønner jeg ikke at det var mulig å være oppe så mange ganger om natta. Men kroppen var i en  annen modus og ganske klar for det. Nå derimot, når snuppa har blitt 8,5 mnd, er ikke kroppen fullt så innstilt på nattevåk. Så jeg må innrømme at jeg er litt engstelig etter at hun to netter  har stått opp kl. 21, etter å ha lagt seg klokka 19,  og egentlig ikke visst noe tegn til å ville legge seg igjen.Tvert imot har hun vært i storform og gitt uttrykk for at hun gjerne kan sitte oppe i maaange timer.  Det har hun selvsagt ikke fått muligheten til for vi blir jo trøtte.. Så hun har lagt seg og vært våken sånn ca hver time gjennom natta. HJELP! Så nå er det tilbake til å legge seg på dagen og sove når barnet sover. Så krysser jeg fingre og tær for at dette var noe som skjedde kun disse to gangene..

Akupunktur og autorisasjon.

Akupunkturforeningen har en goood stund hatt en autorisasjonssøknad inne og det ser nå ut til at vi snart kan vente oss et svar. En ganske spennende prosess. Visste du at nå kan hvem som helst leie seg et kontor og starte opp som akupunktør? Dessverre er det mange useriøse aktører på markedet. Ved å få på plass en autorisasjon kan man være trygg på at behandleren man går til kan sitt fag.

Spennende tider for alle akupunktører og pasienter der ute!

Coppingmassasje.

Bruker stadig copping på vond og stiv muskulatur, gjerne i kombinasjon med avslappende akupunktur. Copping øker blodsirkulasjonen på en behagelig måte da man slipper press på vonde punkter. Min erfaring er at har man først prøvd copping blir dette en favorittbehandling.

Var det det?

Etter 8 mnd og 11 dager er jeg ferdig med å amme og jeg syns det er litt trist.. Det hadde jeg ikke gjettet da jeg startet opp. Kan ikke huske at noen fortalte meg hvor vondt det kunne gjøre i oppstarten.. Og ikke hadde jeg heller skjønt hvor ofte det lille nurket faktisk kunne kreve mat. Og stadig vekk var jeg ute på tur med store våte flekker på klærne. Jeg merket det ikke selv, men skjønte det på de litt rare blikka jeg fikk.
Da lille nurk var 5 mnd startet hun sin tredje økeperiode og jeg tenkte "nå spiser hun meg opp"..Desperat forhørte jeg meg rundt og fant ut at så snart snuppa rundet 6 mnd kunne nedtrappingen starte. Men da den tiden kom var jeg plutselig ikke så klar for det allikevel. Så da ble det til at jeg fortsatte helt til snuppa omtrent krabbet bortover sofaen med puppen i munnen fordi hun hadde noe hun MÅTTE utforske. Derretter har jeg mistet mer og mer melk og i dag er det helt slutt.Ikke er det så mye pupper igjen heller. Og tiltross for at det gjorde hinsides vondt til å begynne med, at det var stressende og utmattende,  så savner jeg det faktisk. Nå er jo jenta egentlig helt uavhengig av mammaen sin. Jeg får satse på at hun allikevel syns jeg er en ganske ok person.

Vaksiner..

Ser at forskere konkluderer med at studier som ikke er sponset av selskaper som selger influensavaksinen viser at vaksinene stort sett ikke beskytter mot influensa. Kun 1 av 100 vaksinerte unngår sykdom.

Husker hysteriet som var i fjor da jeg gikk gravid. Det første jeg hørte var at gravide i første trimester ikke måtte ta vaksinen da det var dødelig for fosteret. Deretter ble det gjort helomvending og alle gravide ble satt på risikolisten og sterkt oppfordret til å vaksinere seg. Et tøft valg å ta, men ut i fra at jeg aldri har hatt influensa og den første informasjonen som ble gitt, valgte jeg å stå over vaksineringen. Det gikk da også veldig bra.

WHO erklærte svineinfluensaen for en pandemi 11.juni 2009 og legemiddelindustrien kunne høste enorme gevinster. På global basis er det antatt brukt over 105 milliarder norske kroner på "pandemien". Norge kjøpte selv inn 9, 4 millioner doser. Fem av rådgiverne WHO brukte da de erklærte dette for en pandemi har mottatt forskningsmidler eller konsulenthonorarer fra legemiddelselskapene. Man kan jo tenke seg at dette kan ha hatt en påvirkning på avgjørelsen som ble tatt..Skremmende..

Kolikkbarn..

http://www.akupunktur.no/id/352

Prøvde selv akupunktur på lille jenta vår da hun var plaget med kolikk. Helt utrolig var det å se en baby som sov omtrent et døgn etter behandling. Etter å ha gjentatt behandlingen to ganger til var det helt slutt på magesmerter. Flott å se hvordan akupunktur virka på en liten baby som hvertfall ikke hadde noen forutsetninger for å skjønne hva som skulle skje. Jeg får jo ofte kommentaren om at det er viktig å ha trua for at akupunktur skal virke. Jeg mener ikke det.. Det er ikke derfor jeg studerte akupunktur i 5 år.

Nytt år, nye muligheter..?

Nytt år og nye muligheter.. Det vil for min del si at jeg snart skal ut å hilse på verden igjen..25.01.11 har jeg vært hjemmeværende et år, og må overlate hjemmet til min bedre halvdel. Det frister ikke spesielt mye nå med verdens vakreste datter på 8 mnd hjemme. Trøsten får være at det sikkert blir bedre enn jeg tror.

Ute i verden møter det meg mer sykepleiestudier og forhåpentligvis et lite kontor hvor jeg kan fortsette å jobbe som akupunktør. Hvis det er noe jeg har savnet litt denne tiden så er det å sette akupunktur.  Akupunktur er et fantastisk redskap som kan gi resultater jeg fortsatt kan undre meg over. Mange har fått opp øynene for dette, men det er fortsatt mange som ikke tenker på akupunktur som et behandlingsalternativ. Mange tør dessverre ikke å prøve fordi de er redde for stikk og tenker at det blir det samme som å få en sprøyte. Selv har undertegnede sprøyteskrekk og gråt hver gang det var vaksine på skolen. Å sette akupunktur på seg selv eller å få det av en kollega gjør meg derimot ingenting. Drømmen er at akupunktur i Norge godtas som en seriøs behandlingsform. Jeg sier ikke at det kan hjelpe alle, men mange kan få god hjelp av det..