Å være student.

Rart- når man er student, med mye å gjøre, er det så veldig mye annet som blir spennende. Kanskje jeg skal støvsuge litt? Brette tøy? Gå ut i øs pøs regnvær og rydde ferdig de siste blomstepottene i hagen? Sortere bilder?
Eller må jeg faktisk sette meg ned og  finne frem en pensumbok? Må nok det..

Å gjøre noe nytt.

De siste månedene har vært en lang rekke av hendelser hvor jeg har gjort ukjente og nye ting. Det har også innebært masse nye ukjente mennesker.  Til å begynne med var tanken på alt jeg skulle gjennom så skremmende at jeg nesten gav opp og snudde tilbake til det gamle vante igjen. Nå har det gått tre måneder og jeg er glad jeg ikke gav meg. Fortsatt er det endel nytt og ukjent i livet mitt, men det begynner å gå seg til.
Det jeg har skjønt er at det er ikke bare jeg som er redd for å gjøre ting jeg ikke har gjort før og ikke er kjent med. Enten det gjelder å møte nye mennesker eller nye situasjoner. Som jeg kan se trekkes alle mot det trygge og kjente og er ofte redde for noe nytt og ukjent. Jeg sier ikke at jeg syns det er gøy å gjøre ting som er ukjent for meg, men det føles litt bedre etterpå. Verst er kanskje opplevelsen av at man føler seg så alene. Men for hver utfordring blir man litt sterkere og litt bedre kjent med seg selv.
Allikevel må jeg si at det skal bli godt når jeg faller på plass i det trygge sporet i tilværelsen igjen.

Award til meg!

Jeg har fått en vært så heldig å motta en award fra Livet. Tusen takk-kjempehyggelig!






Dette er en award til bloggere med under 100 følgere og skal gies videre til 5 andre.
Hvem det blir kommer jeg snart tilbake med :-)

Tragedier selger?

Å bla seg gjennom nettavisene er ikke alltid like lett for en mor full av følelser. Mang en gang har jeg irritert meg over hvordan avisene elsker å slå opp store overskrifter om personlige tragedier. Overskrifter som skriker mot deg. Jo verre jo bedre kan det se ut til at de tenker.Tragedier selger sier de.. Er det virkelig sånn at vi lesere bare vil ha dårlige nyheter og koser oss med personlige tragedier? Er det det du ønsker å lese om mens du drikker morgenkaffen. Kan ikke aviser selge ved å skrive litt gladnyheter?  Man skal heller ikke glemme at bak alle disse overskriftene er det mennesker med tanker og følelser, som ikke nødvendigvis setter pris på den store mediedekningen det til tider kan bli på saker.
Jeg sier ikke at man ikke skal få med seg hva som skjer i verden, men mye av det som står i avisene trenger jeg ikke å vite. Og vi må for all del ikke bare lukke oss inne i vår egen lille verden og glemme at det fins mange der ute som ikke er så heldige som oss. For vi er heldige som bor i det landet vi gjør. Vi er skjermet fra mye her oppe i lille Norge.

Å bli gammel

 
 På min vei til å bli sykepleier må jeg gjennom sykehjemspraksis. Og jammen er det ikke bare bare å bli gammel..Det er så rart å se bildene som henger på veggen på rommene deres. Bilder av unge, håpefulle mennesker akkurat som deg og meg, som sikkert aldri har hatt som tanke at det skulle ende slik.  Nå er de ikke til å kjenne igjen der de ligger i sengen og stirrer tomt ut i luften ut ord og meninger. Det er så mye lidelse. Og det er så mange som gjør en utrolig flott jobb med å hjelpe de gamle til å få en verdig avslutning.
Fant dette diktet i en pensumbok. Det er et dikt som ble funnet i nattbordskuffen til en dame etter at hun døde på sykehjem. Til ettertanke..

                                                   

  Hva ser du, søster, i din stue? 

En gammel, sur og besværlig frue, 

usikker på hånden og fjern i blikket, 

litt grisete og rotet der hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke.
Hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker, er det hva du ser?
Lukk øynene og se, det var noe mer.
 

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.

Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken – jeg elsker dem.
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.

Jeg er brud på tyve med blussende kinn.
I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
 

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem.
Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
voksne alene som nyter freden
og trøster hverandre. Og nyter gleden
når vi blir femti, og barnebarna kommer
og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen,
og sitter alene fra kveld til morgen.
For barna har egne hjem,
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter,
jeg har ikke krefter til dagens plkter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
 

Med hørselen skranter det og så smått.

Men inne bak skrøpelighetene finnes
det ennå så meget vakkert å minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrden tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære,
er det at evig kan ingenting være.

Hva ser du, søster? En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne.
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg, du må prøve å se – og finne.

Cakeballs!

I helgen lagde jeg noe som er fantastisk godt og ganske enkelt: cakeballs!  Det er mange forskjellige varianter, men jeg gjorde det på denne måten:

Ingredienser:
1 pk oreokjeks
100 gr filadelfiaost

Fremgangsmåte:
Knus kjeksen og bland den sammen med filadelfiaost. Lag små kuler som du setter kaldt i kjøleskapet noen timer til det har stivnet.
Smelt sjokolade i vannbad og dypp kulene oppi. La det avkjøles igjen. Pynt gjerne og ha dem i små former. Vær kreativ:-)
Enkelt og fantastisk godt!

Syke syke verden.

Hva er det for en syk verden vi lever i? Den pågående overgrepssaken som preger mediebildet skjærer i hjertet mitt. Gjennom jobb vet jeg at dette dessverre er alt for vanlig. Folk må våkne opp og melde fra hvis de har mistanke om at det er noen barn som ikke har det bra. Barna får kanskje ikke sagt ifra selv, eller de tror at det er sånn verden skal være. Dessverre er det ingen test man må gjennom for å kunne bli forelder og det er det mange barn som lider for.Jeg håper de tiltalte får sin straff som fortjent, hvis det i det hele tatt finns en tilstrekkelig straff for å ødelegge barn på den måten. Barn som ganske sikkert vil slite hele livet med det de har opplevd. Syke verden!