torsdag 3. mars 2011

Å bli gammel

 
 På min vei til å bli sykepleier må jeg gjennom sykehjemspraksis. Og jammen er det ikke bare bare å bli gammel..Det er så rart å se bildene som henger på veggen på rommene deres. Bilder av unge, håpefulle mennesker akkurat som deg og meg, som sikkert aldri har hatt som tanke at det skulle ende slik.  Nå er de ikke til å kjenne igjen der de ligger i sengen og stirrer tomt ut i luften ut ord og meninger. Det er så mye lidelse. Og det er så mange som gjør en utrolig flott jobb med å hjelpe de gamle til å få en verdig avslutning.
Fant dette diktet i en pensumbok. Det er et dikt som ble funnet i nattbordskuffen til en dame etter at hun døde på sykehjem. Til ettertanke..

                                                   
  Hva ser du, søster, i din stue? 
En gammel, sur og besværlig frue, 
usikker på hånden og fjern i blikket, 
litt grisete og rotet der hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke.
Hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.
Er det hva du tenker, er det hva du ser?
Lukk øynene og se, det var noe mer.
 
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.
Jeg er en pike på ti, i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken – jeg elsker dem.
Jeg er ungmø på seksten, med hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.
Jeg er brud på tyve med blussende kinn.
I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.
 
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem.
Mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser, med gråt og latter.
Så blir de store, og så er vi atter
voksne alene som nyter freden
og trøster hverandre. Og nyter gleden
når vi blir femti, og barnebarna kommer
og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann og jeg blir ensom med sorgen,
og sitter alene fra kveld til morgen.
For barna har egne hjem,

det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot blir snart tatt i fra meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter,
jeg har ikke krefter til dagens plkter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
 
Med hørselen skranter det og så smått.
Men inne bak skrøpelighetene finnes
det ennå så meget vakkert å minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrden tynger meg ned,
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære,
er det at evig kan ingenting være.

Hva ser du, søster? En tung og senil
og trett gammel skrott? Nei, prøv en gang til.
Se bedre etter – se om du kan finne
et barn, en brud, en mor, en kvinne.
Se meg som sitter der innerst inne.
Det er meg, du må prøve å se – og finne.


3 kommentarer:

  1. Diktet gikk rett i hjerterota mi..

    Har selv foreldre som er gamle.Virkelig ord til ettertanke. Man glemmer så alt for lett at det handler om mennesker som har levd et langt liv med alt som følger med...

    SvarSlett
  2. Ikke sant..En gang levde de akkurat som oss med håp og drømmer for framtida. Viktig å huske på når man møter dem på slutten av et langt liv.

    SvarSlett
  3. Ja, vi er i en slik situasjon nå - foreldrene våre er blitt gamle og syke og svake - og jeg fortsatt husker mamma som den sterke og energiske.... Og jeg tenker oftere nå på det som kommer (hvis jeg er heldig? uheldig?) om en del år, for min egen del...
    Flott blogging - jeg kommer tilbake..

    SvarSlett